Human Immunodeficiency Virus, eller forkortet HIV, er et lentivirus, en undergruppe av retrovirus som forårsaker HIV infeksjon, og over kan over tid utvikle seg til immunbristsyndromet AIDS. AIDS er en tilstand hos mennesker hvor progressiv svikt i immunsystemet tillater livstruende opportunistiske infeksjoner og kreft til å vokse. Uten behandling er gjennomsnittlig levetid etter infeksjon med HIV estimert å være 9 til 11 år, avhengig av type HIV personer er smittet med. Infeksjon av HIV forekommer ved overføring av blod, sæd, vaginale væsker eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er HIV tilstede som både frie viruspartikler og virus innenfor infiserte immunceller.
Oppdagelsen av HIV
Det aller første tilfellet av HIV tror man ble rapportert i Norge i 1966. Utfra det man vet om sykdommen i dag, og ved gjennomgang av medisinske filer fra 60-tallet, mener man med sikkerhet at første gang man ble oppmerksom på viruset var i Norge i 1966. Nå er det vanskelig å si hvorfor man ikke fikk noe utbrudd av HIV eller AIDS den gang. Det vet man rett og slett ikke, og det skulle ta 15 år før man igjen skulle komme over viruset. Denne gang ble det påvist ved en klinikk i USA. De første tilfellene ble funnet i grupper av rusmisbrukere og homofile menn. Disse gruppene viste seg å ha store forekomster av Pneumocystis carinii (PCP). En sjelden type lungebetennelse som på denne tiden bare var kjent hos personer med svært kompromitterte immunsystemer. Ikke lenger etter at de var diagnosert med PCP utviklet flere homofile menn en tidligere sjelden hudkreft kalt Kaposi sarkom (KS). Da mange flere tilfeller av PCP og KS dukket opp, ble det amerikanske sentre for sykdomskontroll og forebygging (CDC) informert. De satte ned en arbeidsgruppe for å overvåke utbruddet. I begynnelsen hadde CDC ikke et offisielt navn for sykdommen, ofte referert man til HIV ved hjelp av de kjente sykdommene som var forbundet med symptomene, for eksempel lymfadenopati, kaposi sarkom og opportunistiske infeksjoner. Den første tiden CDC gruppen jobbet med å kartlegge viruset virket det til at det var utelukkende homofile menn, sprøytemisbrukere, personer med hemofili og personer fra Haiti som så ut til å kunne utvikle viruset. Etter et år med forskning klarte CDC gruppen å stadfeste at viruset ikke var begrenset til de gruppene man tidligere hadde trodd. Samme år, i 1982, fikk sykdommen navnet AIDS.
Opprinnelse
Både HIV-1 og HIV-2 antas å ha sitt utgangspunkt i aper i Vest- og sentral-Afrika, og antas å ha blitt overført til mennesker gjennom en prosess kjent som zoonose på begynnelsen av det 20. århundre. Andre virus som øverføres ved zoonose er Ebola og Salmonellosis. Zoonose brukes som fellesbetegnelse på sykdommer i dyr som naturlig kan overføres til mennesker via luftveier eller kroppsvæsker.
Diagnosering
Mange HIV-positive mennesker er uvitende om at de er infisert med viruset. Selv om man jobber iherdig med å få kontroll over sykdommen var det så sent som i 2008 mindre enn 10% av den seksuelt aktive urbane befolkningen i Afrika som hadde blitt testet, og denne andelen er enda lavere i landlige befolkninger. Siden donorer kan være uvitende om infeksjonen, blir blod og blodprodukter fra blodgivere og blodprodukter som brukes i medisin og medisinsk forskning, rutinemessig testet for HIV. Det er i dag også blitt sosialt akseptabelt at man tester seg for HIV om man bytter seksuelle partnere ofte. Moderne HIV testing er ekstremt nøyaktig. En enkelt screening test kan med mer enn 99% sikkerhet avklare om en person har viruset.
HIV i Norge
I 2013 ble det meldt om 233 nye tilfeller av HIV i Norge, mot 242 året før, mens det i 2011 ble meldt om 268 nye tilfeller av HIV smitte. Toppåret for nye HIV saker i Norge var 2008 da det ble meldt 299 nye tilfeller. Smittetilfellene blant homofile menn viser imidlertid en stadig høy frekvens, selv om tallene går noe opp og ned fra år til år. Så fremt man passer på å beskytte seg ved seksuell omgang er det meget liten smittefare i Norge.